Skrevet av Tove Flack , leder av Innblikk – AS

Hvem vil bli mobbet og hvem vil mobbe hos oss i år? 

Første dag etter ferien. De små barnehagebarna og førsteklassingene kommer til barnehagen og skolen med sine mødre og fedre. De vet ikke helt hvordan det vil bli. De eldre barna og ungdommene som var her i fjor kommer enten i flokk, i en liten gruppe, to og to sammen, eller alene. De aller fleste har en god følelse når de beveger seg mot porten … de gleder seg og de er spente. Majoriteten vil trives og majoriteten vil lære.

Men hva skal skje med Lisbet på seks år? Hun kommer til første skoledag med dunkende hjerte … Hun har nesten ikke sovet. Hun føler seg ganske redd. Hun vet at mamma skal gå, og at hun selv skal bli. Det er fryktelig mange barn rundt henne og hun kjenner dem ikke. De roper og ler og beveger seg i full fart hit og dit. Lisbet ser i bakken Hun møter ikke blikket til noen og ingen snakker til henne.

Karita som også er seks år, fryder seg over endelig å få lov til å begynne på skolen. Hun har gledet seg en helt uke. Karina glemmer mamma. Hun skravler med alle hun møter på sin vei, både voksne og barn. Hun er frimodig og glad og svært talefør. Allerede etter første skoledag har hun fått mange nye venner. Skole er gøy.

Karina og Lisbet skal gå i klasse sammen. De skal bli en del av en gruppe som skal snakke, leke, gjøre aktiviteter og lære sammen. 

En av de store utfordringene pedagoger og ansatte står overfor hvert skoleår er hvordan de skal møte nye klasser, slik at de blir inkluderende og ivaretakende. Hva sier og gjør de voksne for å ivareta individuelle behov, og utvikle gode felles holdninger?

Knut føler seg kvalm. Han orker det bare ikke. Han klarer ikke ta et skritt til Han ser skoleporten og stopper, Knut fikk ødelagt klærne sine rett før sommeren. Det var noen av guttene i klassen som gjorde det. Han husker skoleturen i mai. De kjørte buss til badestranden. Guttene hadde smurt Nugatti på buss-setet, og de tvang Knut til å sette seg på det. Deretter kalte de ham bæsjegutt og lo av ham på hele turen.

Knut kjenner at han må brekke seg. Han snur … han klarer det ikke. Knut løper hjem.

Når Anna kommer inn døra på barnehagen første dag etter ferien flokker jentene seg rundt henne. Anne sprudler. Hun snakker, hun klemmer, og hun ler. Anna har mange ideer om ting de kan gjøre. De andre lytter, og gjør som hun sier. Anna synes at Lisa er dum. Gå vekk Lisa, sier hun, Lisa går vekk, Så starter hun leken. Siri vil være med. Anna himler med øynene. Kom, Isabella, vi går..  Anna og Isabell snur ryggen til Siri.

En utfordring barnehager og skoler står overfor hvert år, er hvordan de skal ivareta de barna som ikke trivdes forrige år, fordi de ikke ble inkludert eller fordi de ble krenket og mobbet av andre barn.

Allerede i barnehagen kan enkelte barn utvikle noen negative, og vedvarende sosiale strategier i møte med sine jevnaldrende. Det kan ofte variere hvem som blir utestengt, eller hvem som blir truffet av en stein, eller mottar et spark. Det er imidlertid noen bestemte barn som utvikler negative strategier i sin samhandling.

Hva du som voksen sier og gjør i situasjonen kan være avgjørende.

Mobbing i skolen skjer hele tiden. I 2021 svarer 4,6 prosent av elevene på Elevundersøkelsen at de blir mobbet av andre elever på skolen to til tre ganger i måneden eller oftere. Av disse svarer 70,5 prosent at de ble kalt stygge ting og ertet på en sårende måte. 40,8 prosent ble holdt utenfor og baksnakket, mens 25.6 prosent opplevde fysisk mobbing. Bak disse tallene gjemmer det seg en grusom hverdag for enkeltbarn.

En utfordring som gjentar seg fra år til år: Hvordan skal skolen kan følge opp de som ikke klarer være en god venn? De som er pådrivere for utstenging, krenkelse og fysisk mobbing?

Barn og unge trenger voksne som stadig følger med, forstår og handler.

Jeg gikk hjemover, hånd i hånd med mitt barnebarn. Han var fire år og hadde begynt i ny barnehage., Hvordan er det i den nye barnehagen spurte jeg. Jo, sa han begeistret, og smilte.  Det er kjempefint. Det er så mange snille barn der, og snille voksne og jeg har det så gøy når jeg leker. Men så er det han Anton da, sa han plutselig og fikk et alvorlig uttrykk i ansiktet. Han er slem han, sa han med ettertrykk. Fortell mer om det, oppfordret jeg. Han sparker og han slår og vi må hele tiden passe oss for ham, sa barnebarnet. Kanskje han ikke helt vet hvordan han skal leke, forsøkte jeg meg. Det kan være han egentlig bare ønsker å være med dere, men ikke helt vet hva han skal gjøre?  Nei da, han liker å skremme oss, sa mitt barnebarn bestemt. Jeg vurderte å ta kontakt med barnehagen, men kunne ikke gjøre det.. Jeg var en mormor som kom langveisfra en gang iblant. Jeg kunne ikke blande meg.  I mitt stille sinn håpet jeg det skulle bli bedre for Anton etter hvert.

Et par måneder senere spurte jeg igjen hvordan det var i barnehagen, og mitt barnebarn fortalte nye historier om den farlige Anton på fem år. Sommeren gikk, og et nytt barnehageår tok til. Da kunne jeg ikke dy meg. Hvordan går det egentlig med Anton nå, da spurte jeg forsiktig?

Det går kjempebra sa barnebarnet og strålte opp. Ja, nå går det helt supert, for nå har Anton begynt på skolen, strålte gutten, og smilte fra øre til øre.

Du må ikke la «Anton» i barnehagen få begynne på skolen med de samme strategiene som han hadde da han kom til barnehagen. Du og dine kolleger må fange opp signalene, og lære han bedre samhandling. Skaff deg kunnskap. Barn og unge trenger deg. Ta ansvar for hvordan du møter det som vil skje i 2023.