12. jan. 2023
Eldreomsorgen er blitt åstedet for strukturell diskriminering.
Av Runar Bakken , dosent emeritus, Universitetet i Sørøst-Norge
Foto: Knut Ivar Aarstein, Fagfokus
Tenk deg at du som hvit funksjonsfrisk en natt suges inn i et mareritt hvor du forvandles til en mørkhudet med funksjonsnedsettelser, blir trillet inn i rullestol på en bar, hvor du møter en drita full Atle Antonsen.
Men nattlige mareritt våkner vi heldigvis opp fra. Noe annet er det med det som utspiller seg i den virkelige virkeligheten: å bli gammel, skrøpelig og hjelpetrengende.
Siste offentliggjøring av det marerittet – noe som nærmest ritualet utspiller seg med jevne mellomrom – var tidligere statsadvokat Lasse Qvigstads gråtkvalte melding på Dagsrevyen lille julaften, om hvordan han i bleier og smertefull fortvilelse etter en operasjon ble fullstendig overlatt til seg selv, ropende på hjelp i timevis uten at noen kom.
Strukturell diskriminering
Når diskriminering og trakassering av utsatte grupper generelt omtales og diskuteres i offentligheten, er det påfallende at de titusener av gamle som døgnet rundt blir utsatt for en strukturell diskriminering og trakassering innenfor de kommunale helse- og omsorgstjenester, ikke tas med.
Sammenlignet med den ansikt-til-ansikt-trakasseringen som etter sigende utspilte seg mellom Atle Antonsen og Sumaya Jirde Ali, er Qvigstads opplevelser av en annen karakter. Det som kjennetegner kommunale velferdsinstitusjoner som skal ivareta gamle mennesker, er ikke at disse består av drita, ondskapsfulle folk som ansikt til ansikt trakasserer eldre. Det er nærmest det motsatte: fravær av mennesker når en som mest er avhengig av det å bli ivaretatt. De som arbeider der, er ikke mange nok, og de få er satt til å gjøre et arbeid de hverken har kapasitet eller kompetanse til å utføre.
Se bare på tallene som ble presentert av Solberg-regjeringen i Helse- og omsorgsdepartementets Kompetanseløft 2025. Blant hovedpunktene var:
Mange kommuner sliter med å rekruttere og beholde kvalifisert personell. Halvparten sier de ikke har nok sykepleiere. Også leger, psykologer og vernepleiere er vanskelig å rekruttere, og SSBs fremskrivninger anslår at det frem mot 2035 vil mangle 28 000 sykepleierårsverk, 18 000 helsefagarbeiderårsverk og 4 900 vernepleierårsverk.
Ute av syne, ute av sinn
Fordi vi mangler «monstre» – navngitte personer som trakasserer og diskriminerer gamle – faller dette forholdet utenfor det de fleste forbinder med diskriminering. Vi har rett og slett ingen å henge bjella på, og om det blir forsøkt gjort, at ansvarlige politikere blir konfrontert med de forhold som jevnlig eksponeres i offentligheten, så er svaret så kunnskapsløst at det krymper seg i en aldersforsker – hvis de i det hele tatt svarer.
Den tilskuereffekten som Lena Lindgren skriver om i Morgenbladet 22. desember, for å forklare mulige grunner til at folk ikke griper inn overfor mennesker som dehumaniserer andre, er utilstrekkelig når en skal forklare grunnen til at ingen griper inn overfor den tilstand som de kommunale pleie- og omsorgsinstitusjoner har havnet i.
Gamle sitter ikke på bar og blir hundset med i all offentlighet. Som i en parallell virkelighet befinner de seg mer eller mindre fanget i egen kropp og isolert i eget hjem eller sykehjem: ute av syne, ute av sinn. Der er de utleverte, fullstendig prisgitt den politikk som føres på feltet. At vi lar gamle lide mer enn det i seg selv er å leve seg gjennom alderdommen for så å dø, er prisen de må betale når et 70 år gammelt eksperiment – offentlig finansiert velferd til gamle skrøpelige – er under en gradvis avvikling.
Når Robert Steen som Arbeiderpartiets Oslo-byråd for helse og eldre skal granske forholdene ved Ullern helsehus, så er det et desperat forsøk på å isolere skandalen til dette stedet. Han skjønner ikke at Lasse Qvigstad tok på seg byrden ved å gi et ansikt til det saksforhold som har sirkulert de siste 20 årene, men som bare blir verre og verre. En av grunnene til det er at helsemyndighetene – i stedet for å gjøre noe med det – har lett med lys og lykte etter måter å holde utgiftene nede på.
Alles forvandling
En annen grunn til at dette forholdet sjelden omtales når en diskuterer diskriminering og trakassering, tror jeg er at det å bli gammel og skrøpelig ikke er noe som gjelder for noen utsatte grupper. Det gjelder alle. Alle er vi tilskuere til alles forvandling til det alle med alle midler forsøker å forhindre: det å bli gammel, skrøpelig og avhengig av andre mennesker.
Men det er derfor vi har politikk. Politikere er satt til å forvalte et humanistisk prosjekt med det uttalte mål at gamle skrøpelige skal ivaretas på best mulige liv til siste slutt. Det er den eneste appellinstans vi har.
Innlegget har også vært på trykk i Morgenbladet