Ufrivllig skolefravær

Skrevet av Torill Fjæran-Granum, Cand.Paed.Spec.
Daglig leder i SPISS
Flere og flere og yngre og yngre elever med ulike utviklingsforstyrrelser, eller som de som selv har disse diagnosene kaller seg, nevrodiverse elever, faller ut av skolen, slutter å delta, slutter å komme. Dette gjelder særlig elever med diagnoser som Autisme, ADHD og Tourettes syndrom, men også andre med ulike utviklingsmessige annerledesheter.
Hvorfor er utviklingen sånn? Er det noe med elevene, noe med hjemmene og oppdragelsen, eller noe med skolene? Eller finner vi årsakene på et mer overordnet nivå? I skolesystemet? I samfunnsstrukturen?
Etter min oppfatning ligger mye av forklaringen i skolesystemet og på politisk nivå, ikke nødvendigvis hos den enkelte lærer eller skole, selv om det også kan være en medvirkende faktor. I dagens skole er det et større tempo, et bredere omfang av lærestoff og et mye større fokus på ansvar for egen læring, enn tidligere. Jeg husker godt min egen skoletid (fra midten av 60 tallet og framover), da skoledagen ofte besto av at læreren fortalte oss hvordan ting hang sammen, vi noterte det og husket det og deretter reproduserte det når læreren «hørte» oss eller ga oss prøver. Og det var det.
I dagens skole forventes det imidlertid at elevene selv skal finne ut hva de trenger å lære, samt finne informasjonen selv – som regel på internett. Det krever en langt større evne til både refleksjon, logisk tenkning, evne til å orientere seg, samt evne til å sette seg et mål, lage en plan, følge og fullføre denne. For ikke å snakke om å evne å jobbe sammen i grupper og med omfattende og sammensatte prosjekter. Helt fra tidlig i barneskolen. Og det er her mange av elevene jeg snakker om får utfordringer med å henge med. Dette, sammen med en manglende kompetanse hos «den vanlige lærer» - fordi lærerutdanningene fortsatt ikke har tatt innover seg at det ikke bare er spesialpedagoger som skal forholde seg til elever med spesielle behov, er det som, etter min oppfatning, er den største årsaken til det økende problemet med skoleangst, skolevegring, skolefravær blant elever med utviklingsforstyrrelser.
Det betyr at det vi kaller «enhetsskolen», den offentlige skolen som skal være et likeverdig tilbud til alle elever, uansett forutsetninger og bakgrunn, har sluttet å være for alle. Å legge opp til at en elev med autisme. ADHD eller Tourettes syndrom skal møte disse forventningene på samme måte som de andre elevene, uten spesiell tilrettelegging, er som å forsøke å presse en firkantet kloss gjennom et rundt hull. Det går ikke – ikke uten betydelige skader. Og disse skadene fører blant annet til manglende deltagelse og etter hvert manglende tilstedeværelse på skolen.
Og det er viktig å understreke at det som regel er et ufrivillig skolefravær. De aller fleste elevene ønsker å delta på skolen, på linje med sine jevnaldrende, men de får det bare ikke til! Det er altså ikke først og fremst et motivasjonsproblem vi står ovenfor – og da vil heller ikke tiltak som handler om å motivere nødvendigvis føre fram. I stedet må vi finne ut hva det er som hindrer eleven i å delta eller komme på skolen. Hva er det som er for vanskelig for eleven? Hvilket problem er det eleven forsøker å løse ved å unnlate å delta? Og så må vi løse det problemet.
Så enkelt, så vanskelig.